En historie om gjestfrihet

Noen ganger er det skikkelig bra å ta feil av veien! Vi fikk virkelig oppleve den gjestfire kulturen på landsbygda i Usbekistan fordi vi bomma litt.

Det var like før solnedgang, og vi var ikke sikre på om vi var på riktig vei. Vi håpet på et vis at vi ikke var det. Det fristet ikke noe særlig å humpe videre på den dårlige veien de neste 15 milene frem til neste by. Om en time ville det være mørkt. Vi måtte bestemme oss: skulle vi finne et sted å sette opp telt eller prøve å kjøre frem til neste by og finne et hotell?

Vi så to menn og en liten gutt som sto utenfor en Lada rett ved veien, og vi stoppet for å spørre om veien. Vi visste at sannsynligheten for å forstå hverandre var minimal her på landsbygda i Usbekistan. Vi ble møtt med smil og håndtrykk, og mange spørsmål på ukjent språk. De var nok som de fleste vi møtte på nysgjerrig på de tre kvinnene som kjørte rundt i en stor, gul ambulanse. Men de pratet ikke engelsk.

 

Is my English good?

Før vi i det hele tatt hadde forsøkt oss på å spørre om veien, kom en ung gutt syklende forbi. Han smilte stort når han så oss, og hilste oss med “Hello, how are you? I´m Oman. I speak English!”

Oman fortalte på noe stotrende engelsk at han og en venn gikk til ukentlig engelskundervisning, og han syns det var så stas å møte noen å praktisere med. “Is my English good?” spurte han med stjerner i øynene. Og vi var imponert! I den vakre solnedgangen fortalte vi om turen vår fra Norge til Mongolia, og tok bilde av det lille sjarmtrollet som poserte i solnedgangen på panseret på en gammel Lada. Vi måtte frem med pc for å vise noen bilder fra turen og kjøreruten vår fra Norge til Usbekistan på kart.

En lykkelig pappa

Faren til Oman kom forbi på vei hjem fra jobb, og  han var overlykkelig når han skjønte at engelskundervisningen virkelig ga resultater for Oman. Vi ble invitert hjem til familien, som bodde rett oppe i gata. Her var moren i full sving for å tilberede kveldens måltid.

Vi ble behandlet som dronninger fra vi kom innenfor porten. Varme velkomster ble til middag. Siden det var Ramadan var kveldsmåltidet overdådig – ingen andre enn oss hadde spist siden grytidlig morgen. Bordet bugnet over av mat, kjeks og søtsaker.

Ryktene gikk fort på landsbygda i Usbekistan, og det var ikke måte på hvor mange som kom innom for å hilse på gjestene: onkler, tanter, kusiner, naboer og til og med oldefar på nesten hundre. Oman strålte og var kveldens stjerne. Han var den eneste som pratet engelsk og kunne oversette alle samtalene.

Omar var blant de heldig som fikk muligheten til å lære seg engelsk selv om han bodde på landsbygda, og han sa selv at dette ville gi ham store muligheter i fremtiden. Når vi fortalte om utdannelse og levekår i Norge ble de overrasket over de tingene som vi bare tar for gitt.

Som prinsessen på erten

Etter en fantastisk kveld med familien og alle som var innom for å hilse på ble vi invitert til å sove over. Vi prøvde å si at vi kunne ta frem liggeunderlag og sovepose, men ble avfeid. De flyttet tre senger ut på verandaen og redde opp til oss med flere lag madrasser og tepper. Prinsessen på erten – det var akkurat slik vi følte oss når vi klatret opp på haugen av madrasser og la oss til rette for å sove.

Det var fint å falle til ro i den friske natteluften på landsbygda i Usbekistan, med med magen full av tradisjonelle retter og hodet fullt av inntrykk etter kveldens historier og møte med nesten helebygda. Jammen var vi heldige som møtte på Oman og fikk oppleve en sånn gjesfrihet!

Flere gjester vil hilse på

Jeg klarte såvidt å glippe med øynene når jeg våknet av at Oman ivrig pratet ivei, og fortalte oss at vi måtte komme fort fordi det var gjester som ville hilse på oss. Klokka var seks om morgenen.

Noe særlig morgenstell var det ikke tid til, når vi kom ut i gården var det fullt av folk, og en ung jente var kledd opp i tradisjonelle bryllupsklær for å vise oss. Vi måtte hilse på flere familiemedlemmer, naboer og venner. En av onklene hadde fått fatt i bilnøklene våre, og han strålte der han satt bak rattet i ambulansen. Han skiftet på å ruse motoren og kjøre frem og tilbake i gården med denne fantastiske machina.

Ny look i lokal stil

Så ble vi geleidet til et bord og invitert til å farge øyenbrynene sammen med kvinnene i familien. Oman prøvde å forklare oss at dette var en slags tradisjon, men vi forsto ikke helt hva han mente. Vi ble vist hvordan vi skulle påføre farge på øyenbrynene, og når bollen med den brun-grønne fargen og en bomullspinne ble sendt rundt, så påførte vi lydig farge slik som vi fikk beskjed om. Etter en stund kom moren i familien med en klut, og alle vasket av og så på hverandre og smilte – og de lokale kvinnene så ut til å være fornøyd med den nye looken vår. De hadde tatt farging av bryn litt mer ut enn oss.

Jeg har senere lest av såkalte unibrowns, altså øyenbryn som går sammen på midten, blir regnet som vakkert i deler av den arabiske kulturen. Dette gjelder da også på landsbygda i Usbekistan.

Lykketreff med feil vei

Vi ble invitert til lunsj hos familien til engelsk-makkeren til Oman, så etter frokost fulgte vi med til familien til Otabek. De to guttene satt i forsetet av bilen med store smil og syns det var stor stas å vinke til nabolaget fra en norsk ambulanse. Etter enda et overdådig måltid og enda flere invitasjoner til både fjellturer og middag, var det på tide å komme seg videre.Det viste seg at vi hadde tatt av på feil vei, og den humpete veien forbi nabolaget til Oman var slett ikke hovedveien vi hadde tenkt å følge. Vi hadde kommet frem på den også, men det hadde bare gått litt senere.

Det var mange lykkeønskninger og vinkende hender når vi dro. På veien igjen: med brungrønne og litt kraftigere øyenbryn, med gode minner etter å ha møtt så fine og gjestfrie folk og på vei mot Kirgisistan og flere eventyr.

Denne turen var en del av en 11-ukers reise over 18200 kilometer fra Norge til Mongolia i en lysende gul ambulanse.

2 Comments

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Kanskje du også har lyst å lese: